Tenk så fint livet er når man har ei hånd å holde i.

Til og med den lille med sine smekre fingre tar grepet. Hun som knapt har åpnet øynene sine og som bare såvidt har begynt å styre livet sitt med pupp, rap, bleieskift og kos. Hun lar meg iallfall ta hånda hennes, helt rolig og trygt. Stille, forsiktig.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg synes håndhilsing i dag kjennes mye bedre ut enn for 3 år siden. Kanskje fordi det i lang tid har vært koronarestriksjoner med sterke oppfordringer om å la være. Kanskje det er fordi vi nå er mer bevisste på at vi faktisk håndhilser, hvordan vi gjør det og at vi kjenner bedre etter. Det kjennes iallfall godt. Og det er lettere å ta initiativet og å gjøre det som en selvfølge. Jeg sier bare: – vi kan vel hilse ordentlig- jeg heter Liv – og så rekker jeg fram hånda med et bredt smil. Det er alltid suksess.

Det er godt å kjenne på hender. Hver gang jeg treffer svigermor, tar jeg rundt henne og holder henne i hendene. Jeg har varme, sterke, hender. Det er tydelig at hun liker det.

Noen ganger når jeg har sittet på en date, har jeg hatt så lyst til å rekke fram hendene mine og berøre hans – bare tar tak i hendene hans og kjenne på dem, liksom, – eller stryke dem forsiktig. Men jeg turte ikke det på de første datene, selv om jeg hadde veldig lyst. Første gangen jeg kjente på den lysten, var på Aker Brygge, andre gangen var på Bakkekroen. Det hadde nok ikke vært riktig å gjøre det. Han første syntes ikke kjemien mellom oss stemte helt, selv om han ble mer interessert senere. Og han andre var ikke noe særlig glad i hendene sine, så han ville kanskje ha følt det som et overgrep. Det kjennes iallfall bra å ha latt være å kaste meg over hendene til menn på første date.

Å leie en mann når jeg har gått på tur og datet, har jeg imidlertid gjort noen ganger. Da har det som regel vært han som har tatt initiativet. Jeg har vandret rundt i Fredrikstad, Oslo og i Trondheim med kjekke menn. Vi har vært som et nyforelsket par, hånd i hånd, lenende og leende. Har følt på beruselse og litt den litt selvsikre «her kommer vi-følelsen». Har vært et slikt par som tror de har fremtiden foran seg og svever i den villfarelsen. Men alle er ikke så glad i å leie heller. Det kan jo ødelegge gå-rytmen. Man må jo kunne gi slipp på den styringsretten man normalt har over ganglaget sitt, og enten nærmest marsjere i takt eller dingle mer henslengt enn det man er vant til. Men noen har elsket det.

Min lille nye venninne kommer jeg til å leie med stødig hånd. Dette er noe helt annet enn vinglete menn. Jeg har sterke armer som kan bære henne og støtte henne og øyne som vil vise at jeg elsker henne. Hun kommer til å føle seg trygg hos meg. Hun kommer til å fylle et rom i hjertet mitt hvor det står skrevet med stor skrift: «Her er det masse plass ledig for kjærlighet til barnebarna mine».