Det er noe selvfølgelig over å kjenne igjen hjemmets lyder og lukter, tinga som man vet hvor man har, avstandene, golvflatene, de gode stolene, sofaen som er så god å ligge på, bildene på veggene fra nær familie, fuglenes kvitter, plattingen, utsikten. Hvis man blir fratatt muligheten til å være hjemme, blir savnet ekstra stort.
Det er også noe med den verdigheten i å kunne få ta det valget selv. Å få være der man vil være, hele livet.
Noen er så «heldige» og får hjelp til å være hjemme hele livet.
Min mann fikk ta det valget selv. Han skulle ihvertfall ikke på noe sykehjem. Jeg og datteren min stilte opp og hjalp ham døgnet rundt i 2 mnd., helt til jeg ikke kunne gi ham nok smertestillende. De siste 5 dagene i begynnelsen av november måtte han få det intravenøst og da fikk han det på Diakonhjemmet sykehus. Da hadde han også mistet synet, så han hadde ikke behov for den fine utsikten som han tidligere nøt på Foten og i Sollia. Det viktigste for meg var at han fikk bestemme alt selv, og at jeg bare ga råd når han ba om det. I oktober sa han at han ikke ville ha mer besøk. Folk respekterte det. Det var få som durte rett inn på spisestua eller kom på sykehuset for å besøke ham etter å ha fått den beskjeden.
Jeg unner alle andre i samme situasjon å få velge slike ting selv. Jeg stiller derfor opp for mine nærmeste dersom jeg kan få lov til å bidra til at de får velge hvor de vil være i den tiden de trenger hjelp.
Så fint å lese – og sårt på samme tid <3 Ja det er viktig dette med å kunne bestemme så langt det lar seg gjøre, selv. Og at de rundt har ører å høre med og er med på reisen sammen med den det gjelder. Veldig viktig <3
Takk for støtten, Mette🤗