Av og til snakker jeg med andre enker. Men i sorggruppen jeg var i etter et halv år, fikk jeg spørsmål om jeg egentlig trengte å være der. Det var fordi jeg fikk kjærest og delte gleden av det. Kanskje de syntes at jeg ikke var en av dem nok, fordi jeg ikke virket sørgende nok. Sannheten er at jeg sørger hele tiden, på min måte. Men jeg har stor livsglede og jeg deler de gleder jeg har. Jeg føler at jeg har støtte fra min avdøde mann i å være livsglad. Han ba meg om å finne meg en god venn. Det gjorde jeg med god samvittighet og jeg trengte det. Det ga både meg og den nye kjæresten mange gode dager.

Når jeg snakker med andre enker, hører jeg av og til om en skuffelse, selvbebreidelse, ensomhet og usikkerhet som jeg ikke selv kjenner meg igjen i. Slike utfordringer kan jeg nok ikke være så støttende i forhold til. Jeg har jo lite erfaring med det.

Det jeg tenker om skuffelser, er at alle skuffelser handler om for store forventninger. Det skjønner jeg at man kan ha. Selv har jeg etterhvert dempet mine forventninger til folk ganske mye. Også til noen nære. Det gjør meg mindre sårbar. Fallhøyden blir ikke så stor da. Jeg håper det ikke gjør meg ufølsom. Noen kaller det reflektert. Jeg vet at det av og til kan høres ut som jeg snakker om noen andre enn meg selv, når jeg snakker om livet mitt og om mine innerste, dype erfaringer og tanker. Det er rolige erkjennelser og jeg er ikke veldig spørrende. Jeg ber om lite hjelp til å tenke.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvis folk er skuffet over meg, vet jeg ikke noe om det. Jeg klarer ikke å forestille meg det og tenker aldri på det. Hvorfor skulle jeg lure på det? Jeg er bra nok som jeg er og gjør så godt jeg kan. Det er godt nok. Dersom noen er skuffet over meg som pårørende og enke er det nok fordi de ikke vet noen ting om det å være pårørende og enke. Den erfaringen er de kanskje fattige på. Jeg er rik.

Jeg har heller ikke noe som jeg trenger å bebreide meg selv for, eller noen andre trenger å bebreide meg for. Hvordan skulle de i såfall kunne ha forutsetninger til å dømme meg. De vet jo ingen ting. Jeg håper det ikke gjør meg arrogant at jeg mener det.

Jeg føler meg ikke ensom, selv når jeg er alene. Jeg jobber mye, leser mye og skriver mye, og ser på tv og pusler med mange ting i hus og hage og hytte og drar på korte og lange turer. Jeg er styremedlem i 3 styrer, er med i flere nettgruppen og leder en forening for AirBnb-verter. Dessuten har jeg huset fullt av folk og mange søsken, kollegaer, gode naboer og flere gode venner som bryr seg. Ikke alle har det. Der er jeg nok heldigere stelt enn mange.

Jeg er nok også heldigere enn mange fordi jeg ikke er mørkredd. Jeg bor ikke helt alene og sovner ikke på stua i stedet for å gå på soverommet alene fordi det er mørkt og trist. Jeg gjorde det en tid rett etter begravelsen. For meg åpnet imidlertid verden seg på nytt da jeg fikk meg en ny kjæreste. Da hadde jeg en å gå på soverommet sammen med. Men jeg liker meg også godt på soverommet mitt alene. Det hjelper å ha en fantastisk god seng, godt sengetøy, gode dyner og frisk luft. Å ha noen å prate med er nok allikevel det viktigste. Men noen er dessverre «forståsegpåere». De trenger vi ikke. De vet jo heller ingenting. Jeg er selvstendig og klarer meg selv. Jeg håper det ikke gjør meg uinteressert i andre mennesker. Jeg trives med selskap.

Usikker kan jeg heller ikke si at jeg er. Jeg håndterer det meste, og føler meg trygg der jeg er, både til fjells, til sjøs, på veiene og i møter med folk. Jeg klarer ikke å forestille meg noe annet.

Jeg har opplevd det aller verste som kan skje med et menneske- å miste det kjæreste jeg har. Jeg visste det i 3,5 år og jeg gjorde det beste jeg kunne utav den tiden vi hadde igjen. Nå er det 9,5 år siden jeg fikk vite hans skjebne. Jeg har god samvittighet og den gjør meg sterk. Jeg har aldri sviktet og jeg har aldri følt meg sviktet. Når jeg vet at jeg har opplevd det verste, og tålt det, vet jeg at jeg kan takle det meste.

Det har vært gode relasjoner også i årene som enke. De gangene jeg har vært forelsket, har det alltid vært snakk om ny stor kjærlighet, en jeg vil ha. Det er virkelig mye gode følelser knyttet til å oppnå kontakt med noen som jeg virkelig har hatt lyst på, – drømmemannen. Fallhøyden kan bli stor da. Jeg har kjent på det. Det er vanskelig å redusere fallhøyden for å gjøre seg mindre sårbar. Jeg har også prøvd det, men spenningen er jo det viktigste og enten er den der eller ikke. Livet videre går nok også bra, tenker jeg, med alt det gode jeg har, fallhøyden og den spenningen jeg har.

Vi møter folk i alle sammenhenger og det er ikke alt som handler om de nære relasjoner. Skuffelser, bebreidelser, ensomhet og usikkerhet kan skje også med andre relasjoner. Det kan være uenigheter og misforståelser. Får jeg «en på fleisen», er nok det verste å føle seg misforstått, når man bare har gode hensikter. Heldigvis skjer det ikke særlig ofte, og heldigvis tar jeg meg raskt inn igjen. Den robustheten og samvittigheten jeg har i meg er med på å holde meg oppe når det trengs. Jeg lar iallfall ikke andre definere hva jeg skal være med på og ikke. Jeg lever, bidrar der jeg kan, leverer og nyter livet.