Min farmor, som ble enke da hun var 40 år i 1940, hadde utdannelse og jobb i kraftlaget. I tillegg jobbet hun på forsyningsnemnda under krigen. Mange år etter krigen og etter mange pr med utleie av det arkitekttegnede huset sitt kunne hun flytte hjem og la sønnen sin med familie også flytte inn. Hun fikk 4 barnebarn som vokste opp i det huset, bla meg.
Svigermor har også designet sitt hus. Hun mistet mannen sin som 51-åring. Hun har også leid ut rom i og latt barnebarn vokse opp i huset sitt.
Jeg mistet mannen min som 55-åring. Jeg leier ut rom i huset og bor der sammen med mine leieboere. Det synes jeg er helt fint.
De to tingene jeg har gjort annerledes enn farmor og svigermor, er at jeg har skiftet med ungene mine, så de har fått farsarven sin, og ingen av barna mine bor hos meg. At jeg har skiftet med dem, har gjort det lettere for dem å etablere seg selv, akkurat slik de vil.
At jeg bor alene, betyr også at jeg har beholdt mitt eget sosiale liv, akkurat slik jeg vil, med gode venner og kjæreste på besøk når det passer meg. Det betyr ikke at barna mine kommer i andre rekke, eller at jeg ikke har tid nok til dem. De kommer ofte på fredags-, lørdags- og søndagsmiddager på spisestua eller på terrassen og vi møtes hos dem, på hyttetur og en og annen gang på byen. Heldigvis bor de ikke så langt unna meg. Det er det viktigste.
For nå kommer barnebarna. Og da vil de ta en større plass i mitt liv. Jeg har kjent på følelsen av å være i rute ned det generasjonsskiftet der. Nå er også jeg blitt bestemor. Min bestemortilværelse vil allikevel bli litt annerledes enn den min farmor og min svigermor hadde med barnebarn i huset.
For meg vil det å være bestemor ikke ta større plass enn at jeg vil fortsette å ha plass til en mann som jeg kan være fjernkjæreste med, dra på tur med, oppleve nye og spreke ting med, danse med, kose meg med og ha gode samtaler med til langt på natt.
Hvis jeg blir like gammel som min mor, vil jeg leve minst 12 år til. Blir jeg like gammel som min farmor, vil jeg leve minst 19 år til og jeg like gammel som svigermor, lever jeg minst 33 år til. Tenk så mye moro jeg kan ha og tenk så mange nye mennesker jeg kommer til å bli kjent med på de åra der.
Kanskje jeg opplever å bli godt kjent med barnebarna mine og kan følge dem hele oppveksten og også bli kjent med dem som voksne mennesker. Det hadde vært fint, det. Det er jammen fint å føle at man er i rute med barnebarn. Det kalles for livets dessert.
Prikken over i-en er å også ha rom for et helt eget privat liv med en mann som liker meg.
Jeg tror det er veldig viktig å ha sitt eget liv og omgang når man har unger som flytter ut. Jeg kunne ikke tenkt meg å bodd i samme hus som hverken min mor eller noen av mine store unger. Det er helt greit å kunne gjøre som en vil, sitte opp hele natta og bråke litt, eller legge seg tidlig for å sove og ha det helt stille.
Ja, det er virkelig fint å bo alene og bestemme alt selv, Lillian.