Koret hennes skulle opptre for de gamle på Louisenberg sykehjem. Hun la merke til navnet. Det var her han for to år siden fikk tilbud om å bo på palliativ avdeling, i den siste fasen av livet. Men de hadde ikke vært der og sett. Det var utenkelig  for ham. Han hadde vært på andre sykehjem for å besøke bestefaren, tanten og moren sin og visste hvordan det var. Det fristet ikke å bo der selv. Nei takk.

Det var ikke til å unnngå at tanken slo henne – hvordan ville han og de ha hatt det hvis han hadde takket ja til å bo der på slutten? Ville han ha fått besøk der? 

Hun så utover forsamlingen. Det var Ingen som var yngre enn 80 år. Og selv om de satt pent på stolene sine, smilte, sang og lo på de rette stedene, så hadde ikke dette vært et bra selskap for han, en tilsynelatende sprek 58-åring.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Koret sang vakre og muntre sanger og det var god stemning. Rørende å se at de gamle likte det så godt og deltok De så takknemlige ut og stemte i med “Norge i rødt, hvitt og blått”. 

Hun var også takknemlig. Hun var takknemlig for at han hadde valgt å  være hjemme de siste to månedene. Det hadde vært rolig. Hjemme i den personlige og varme stua. Det beste stedet de hadde. Hun syntes også det var vemodig å tenke på at han kunne ha vært der – sterkt. Og tragisk. 

Dette hadde ikke vært noe godt alternativ for dem. Hjemme hadde de barna med seg hele tiden, og kjøkkenet, soverommet. Her fikk han  være sjefen og  være seg selv. Etter denne koropptredenena var hun helt sikker. Han hadde valgt rett.