I sin anmeldelse  6.5.2018 i Aftenposten av essayet i boken “Imot døden, – fortvilelsens litterære fellesskap” av Bernhard Ellefsen, nevner Atle Christiansen tre ting som tapper vår livsverden mer enn å miste en som er oss nær.

De tre tingene som han nevner er:

– Sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre  nærmeste.

– Svik som pulveriserer tiltroen til et menneske. 

– Rusmisbrukere som ruser på seg en ny identitet og tapper sine nærmeste for livsglede. 

Dessverre så er det noen enker som har opplevd disse tingene eller noe av det, i tillegg til å miste sin nærmeste. 

Jeg følger Atle Christiansens nedslående kritikk av Bernhard Ellefsen bok, selv om jeg ikke har lest boken. Det er fordi jeg følger hans beskrivelse av hva det er naturlig å være redd for – sine egne ungers trygghet. Det er liksom så mye mer aktuelt å  bry seg om sine nærmeste enn seg selv. 

Jeg har fulgt tre mennesker i døden. De skjønte hva som skjedde. Det var ikke dramatisk. Det var bare viktig å være til stede for dem, ekte og rolig. Og det var umåtelig trist og endelig. Og jeg visste at jeg måtte være sterk etterpå, fordi det hver gang var en stødig vegg som falt ut. 

Hva er verst? Jeg vet ikke. Hvert liv har sitt svar. 

Døden kan vi ikke gjøre noen med, men sykdom, svik og rusmisbruk kan vi kanskje bidra til å gjøre noe med, før det er for sent. Derfor gjelder det å uansett gjøre det beste ut av det livet vi har, mens vi har det.