Alle legene jeg har møtt har behandlet ham med verdighet. Alle har hilst, de har sett på han når de snakket, og de har hele tiden spurt han hva han har villet. Dette mønsteret har helsevesenet innarbeidet og det er ryddig. Kun i noen få tilfeller, hvor han har sett på meg og spurt hva jeg synes, har jeg bidratt. Det har vært når vi på forhånd har snakket om hva vi forventet skulle skje i neste time, og de forventningene ikke innfridde. Jeg fikk rollen å spørre om hva som var mulig å få til, de gangene da det ikke var så mye mer å få til. Og jeg tok den rollen, høflig og tydelig og med den innsikten som var mulig å oppdrive.
Absolutt alle beslutninger som har vært tatt, har han vært med på og forstått selv. Det har han også vært vant med fra livet sitt ellers. Han har vært klok og varm med mye sjarm, sterk integritet og kjærlighet. Uansett, -å behandle han når han var alvorlig syk, uten verdighet, ville ha vært et overgrep.
Han mottok de tristeste budskapene han fikk som en rakrygget mann og han taklet det med verdighet.
Alle sykepleierne, bortsett fra en, har behandlet han med høflighet og vennlighet. Hun lot være å hilse på han før hun begynte å behandle han. Det reagerte han sterkt på og spurte: “-Hvem er du? -Hva gjør du her?”
I ett tilfelle opplevde han også en fnisete og klengete legesekretær som ble litt for glad over å se ham, nærmest privat, samtidig som hun lot være å hilse på meg. “Kan du be henne om å be dempe seg”, sa han. Det følte jeg ikke var helt min rolle, – å si fra til en som oppførte seg som en forelsket fjortis? “Jeg skal si fra”, svarte jeg, men i stedet ga jeg beskjed på telefon til hennes sjef om at han oppfattet henne som litt for privat. Dette var 3 uker før han døde. Det var en ubehagelig oppgave å måtte si fra om det.
