En ting jeg tror jeg stadig utvikler meg på, er å være til stede der det skjer. Enten jeg er på tur, på besøk, på jobb eller på vei til noe, så er jeg til stede med de menneskene som jeg er sammen med, der det skjer. Da koser jeg meg. Da bidrar jeg.

Når det ikke skjer noe spesielt, går det mye i lesing. Ellers så skriver jeg, rydder, spiser, ser på TV, hører på radio og musikk, trener, går tur i skog og mark og har mitt eget spa på badet. Da koser jeg meg også.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men uansett er det noe i underbevisstheten min som minner meg om å være den beste utgaven av meg selv. Jeg vet ikke om det handler om å være meg selv, å like meg selv og ville være fornøyd med seg selv, eller om det er noen jeg innerst inne ønsker å imponere. Det kan være barna mine, barnebarn, venner, kolleger, sjefer, kjæreste eller også potensiell kjæreste.

Når jeg ser tilbake, har jeg gjennom tidene gjort ganske mye for å imponere noen. Jeg har prøvd av ren forelskelse. For eksempel å bli bedre på sykkel, ski, kajakk, og som skipper i båt. Jeg har siktet meg inn på områder som jeg har tenkt passet med den typen jeg selv vil være- for å skape mitt image. Det har både fungert og ikke fungert. Det som fungerer, er når det stemmer med det jeg faktisk har lyst til, og har glede av å gjøre, eller iallfall mestre.

Stort sett imponerer jeg bare meg selv. Det er egentlig nok.

Ellers er det ikke noen som bryr seg noe særlig om hva jeg kan og hva jeg presterer. Det er ikke derfor folk er sammen med meg. Det er jeg forresten glad for. Det er en del ting jeg helst ikke vil bli målt på, eller stilt forventninger til.

Allikevel fortsetter jeg det som nærmest kan ligne på en streben etter å prestere. Det er ikke mye det handler om, men det er litt. Det gir mestringsfølelse, og det gjør av og til at noen løfter blikket og ser litt nøyere etter i min retning. Og det må jeg innrømme at jeg liker.

I et par tilfeller har jeg hatt vondt av å ikke få vist fram hvem jeg er på den måten jeg ønsker. Da tenker jeg at de nok ikke har sett meg rett eller forstått meg rett, og da vil jeg gjerne rette opp inntrykket. Det er dessverre et helt håpløst prosjekt.

Jeg er ganske pålogget, og jeg får mange positive tilbakemeldinger. Men jeg har ikke alltid nådd fram til de jeg ønsker å imponere. Sånn er det bare.

Egentlig har jeg vært veldig heldig med alle de jeg har truffet. Og jeg har taklet alle slags tilbakemeldinger. Jeg lurer allikevel noen ganger på hva jeg kunne ha gjort annerledes for å treffe en og annen enda bedre. Her er det stadig utviklingsmuligheter. Man lærer så lenge man lever.