Jeg har en veldig god venn som jeg har funnet på Tinder. Det skjedde ved å gi ham en blå stjerne. Plutselig var det supermatch og nå har vi hatt et forhold til i ett og et halvt år.

Det er litt fysisk avstand mellom oss, noe jeg oppdaget lenge etter at vi hadde blitt sammensveiset. Men det fungerer. Vi er travle mennesker og vi trenger å ha litt fri på hver vår kant til alle våre aktiviteter. Vi har det fint og romantisk når vi er sammen.

Kanskje han er Drømmemannen. Kanskje ikke. En ting som gjør at jeg ikke er helt sikker på om dette er den ultimate Drømmemannen for meg for resten av livet mitt, er at han gjerne ville fortsette å ha Tinderkontoen sin da vi ble sammen.

Jeg synes det var litt rart at han ville beholde den kontoen. Etter hvert har jeg bestemt meg for at jeg også vil opprettholdt min Tinderkonto.  Det har vist seg at det tilfredsstiller litt av bevisstheten og nysgjerrigheten min, iallfall når jeg fortsatt får masse likes, og jeg fortsatt kan kjenne at jeg kan bli begeistret av profiler. Men det gjør noe med forholdet vårt. Det gjør oss mer til elskere enn kjærester. Kanskje det er greit.

Tinder er ikke nødvendigvis den rette måten å treffes på hvis man er ute etter den store kjærligheten. Det må være noe spontant i det øyeblikket man fatter interessen, blir nysjerrig og får øyekontakt.

Det finnes andre steder å møtes. Er man med i foreninger og møter folk på tilstelninger, kan det oppstå kontakt som også kan medføre at man får pratet godt sammen og det kan oppstå søt musikk.

Gamle venner kan også dukke opp, og venner av gamle kjærester. Folk man har felles interesser med kan være veldig hyggelige. Mye kan skje på idrettsplassen, badeplassen, på byen og på gjensynsfest.

Bare det å hilse til noen kan tenne en varm gnist. Å være litt ute blant folk og være litt aktiv hjelper iallfall på humør og kontaktflate.

Jeg har hatt både oppturer og nedturer med datingen min. Og har fått masse erfaring som jeg ikke vil være foruten siden jeg ble enke i 2016. Livet har mye å by på for den som lever.