Det hadde ikke gått mange ukene etter at jeg var singel igjen før jeg ante at han «lusket i buskene». Livet mitt fulgte han tydeligvis med på. Han dukket opp rett som det var. Det var alltid med et bredt smil om munnen eller en morsom kommentar.
Han var absolutt interessant. Jeg lot meg sjarmere i senk og det var sikkert synlig på meg. Jeg lo mye i hans nærvær og kjente at jeg ble litt mo i knea av den oppmerksomheten.
Han var imidlertid noen år yngre enn meg, og selv om jeg så yngre ut enn jeg var og var kjempesprek, hadde jeg ikke tro på at dette egentlig kunne være en match for meg, selv om jeg gjerne kunne tenke meg en slik ung og sjarmerende mann. En av kameratene hans ga meg også tydelig en kald skulder på en fest og var ikke inkluderende. Dette ville kunne bli et mageplask og nok en nedtur, ganske raskt. Jeg innså at jeg egentlig innerst inne var interessert i å forelske meg i en som var mer i samme bås som meg.
Så dukket det opp en anledning hvor det ville være naturlig for meg å ta kontakt med ham for å spørre om vi skulle samarbeide om noe. Det gjaldt en felles venn sitt arrangement hvor vi begge kunne ha samarbeidet om å bidra med noe ekstra. Jeg kviet meg litt, for jeg var redd han kom til å bli innbilsk. Og det ble han sannelig.
Det ble ikke noe utav det samarbeidet. Han gikk rett på sak og ga meg beskjed om at han tenkte det ville være veldig godt å ha sex med meg, men at han ikke var interessert i noe forhold med noen, men gjerne kunne ha meg som elskerinne. Snakk om å være innbilsk.
Uten å verken bekrefte eller avkrefte noen søte drømmer om ham, avrundet jeg det hele. Vi har fortsatt felles kjente, men har ingen kontakt. 
Jeg tenker at det er bra at det aldri ble snakk om noe annet enn en kopp kaffe alene med han.