Han ville ikke flytte inn i 4. etg. på kreftsenteret på Ullevål sykehus eller på Lovisenberg hospits for døende pasienter. Palliativ avdeling. Han ville hjem. Han ville ha fred og ro med sine aller kjæreste og han ville ikke ha noen besøk. 

Han hadde vært innlagt på sykehuset 3 ganger med korte opphold i løpet av de siste 2 årene.  2 ganger på Diakonhjemmet sykehus og en gang på Ullevål. Noe akutt, noe pga øyekontroll og MR. Det hadde vært mye venting. Kalde og gamle rom med dårlig luft og nye mennesker hele tiden. De pårørende hadde fått sitte ved siden av sengen, til og fra for å hente ting, – og hjem for å sove om natten. Ordne det som måtte ordnes og komme tilbake, med et vennlig smil, -svak optimisme, – med det som måtte avklares, brev som skulle leses.

Nå hadde han fått beskjed om at han måtte velge hvor han skulle dø. Han kunne ikke gå lengre, han var nesten blind, men han ville være hjemme.

Kreftkoordinatoren hadde fått bestilt seng som han kunne ha i 1. etg. hjemme i huset, på spisestua, og en sittedo som kunne stå i kjøkkengangen og som hans kjære kunne tømme i toalettet i kjelleren. Hun og sønnen hadde selv hentet rullestol, rullator, rampe og noe annet utstyr på lageret på Sinsen.

Han hadde hatt månedlige møter med kreftkoordinator og besøk fra Franciskushjelpen et par timer annenhver uke. Sist gang hadde han blitt trillet i rullestolen rundt i nabolaget og bort til parken. Han hadde fått tilbud om fysioterapi for å trene seg litt opp igjen etter det siste sykehusoppholdet, og han fikk tilbud om hjemmesykepleie en time i uka. Det holdt, syntes han. Det ble for mange forskjellige mennesker som kom innom. For mye mas. Han var blid mot de som kom. Brukte litt energi og mannet seg opp hver gang og var strålende. Og kanskje han kunne bli litt bedre og komme seg opp i 2. etg. og i den nye, fine Jenssen-senga med vipp, hvis de fikk installert rullestolheis i den store trappeoppgangen. De snakket om det. 

Det var et ork å komme seg til sykehuset for å få blodoverføringer. Han måtte ha det flere ganger i uka. Drosjesjåførene som kom for å hente han, måtte hjelpe ham over i rullestolen sammen med henne, og så ut døra  med rullestolen, ned den bratte rampen og inn i rullestoldrosjen. Hjem igjen var det verre, fordi det som regel var minst en time å vente på rullestoldrosjen, og i resepsjonen på Diakonhjemmet sykehus nektet de å bestille drosjen før han selv kom til skranken. Men han var alltid blid mot sjåførene. Snakket om løst og fast. 

Blodplateverdiene sank fort etter hver blodoverføring nå. Det kom en sykepleier hjem for å ta disse prøvene.12 var så lavt at han måtte ha blodoverføring. Verdiene sank fra  44 den 4.10 til  12 den 11.10. De ringte sykehuset og etter 8 timers venting fikk han blodplater. Den 17. ble det målt nede i 16 igjen, den 24. nede i 12 igjen, den 25. nede i 9, og den 28. nede i 18. Han hadde store blodutredninger.

De hadde fått beskjed om å vente til mandag med ny måling og blodoverføring på tirsdag. Nå var han hjemme. Han var sliten og han nektet å ta imot flere telefoner eller besøk, selv om de kom akkurat når han satt på kjøkkenet og spiste middag.  Hun hadde informert om situasjonen til alle så mye som hun fikk lov til. Og han hadde mannet seg opp. Nå var det mer enn nok, syntes han. 

Han fikk den maten han ville ha. De løp opp til butikken og kjøpte akkurat det han sa, hver dag, – pannekaker, -tomatsuppe, -skogsoppsuppe. Men det  smakte dårlig og det var forstoppelsestendenser. Nå fikk han både smerter og systemsvikt, han hadde magesyke og var kvalm. Spiste verken frokost eller lunsj.

Han ville prøve litt skogsoppsuppe til kvelds. Hun kjøpte ny, fersk suppe. Spurte om han ikke heller ville ha tomatsuppe med egg. Litt mer næring. Nei. Han skulle ha skogsoppsuppe. Han fikk det ved sengen. Orket ikke å stå opp. Hun satte fatet på et brett med en liten duk på. Skulle til å sette det på trillebordet.

-Sett det bare der, sa han.

-Ja, sa hun.

-Nei, – ikke på brettet, da ! Det blir dobbelt opp. – Og ikke si at du har skjønt det når du ikke har det, da! Det skal ikke være brett oppå bordet.

Hun hadde for lengst tatt vekk brettet – og duken. Ingen duk. Bordet måtte rigges til litt under senga. Det stengte først med det ene hjulet, så med det persiske teppet, og til slutt med ei balje. Til slutt var det rigget til, etter 3-4 minutter. Ingen sa noe mer. Han spiste og hun gikk og forsynte seg på kjøkkenet. Hun ville sitte hos han, eller i stua. 

-Skal jeg slå av radioen og slå på TV-en?

-Ja.

Hun satte fra seg suppebollen sin og et glass øl. Det skulle bli deilig å sette seg ned. Det lå tre fjernstyrere til TV-en på bordet. Hun slo på dekoderen, TV-en og lydplanken.Men lyden var for lav. Hun trykte på volumknappen på TV-fjernstyreren opp til 100. Fortsatt for lav lyd. Prøvde den andre fjernkontrollen. Fant fram volumknappen på den også. Skrudde den opp også. Ikke mere lyd.

-Skru på lyden, ropte det fra senga på spisestua. 

-Ja, jeg prøver, men jeg får det ikke helt til, dette her. Jeg skjønner ikke helt hvorfor lyden ikke kommer på. Det virker som den er helt er skrudd helt ned på en av dem.

-Ja, ta lyd-fjernstyreren da, -Den lille! Har du ikke skjønt det?!

Det var så mørkt at hun ikke så helt hvor lydknappen var på den, men hun fant fram og den var skrudde helt ned, ja. Lyden kom på.

– Jeg bruker ikke å skru ned lyden på den der, sa hun.

– Nei, du kan ikke dette – etter 7 år!

De hadde kjøpt den nye TV-en tidligere på sommeren, men ja, hun var ikke så flink med alle disse 3 fjernstyrerne, brukte helst bare av og på-knappen. 

– Du må ikke spørre meg om slike ting. Dette må du klare selv, sa han.

-Ja, jeg klarer det, sa hun. Det tok bare litt tid for meg å finne fram. Beklager det. 

– At det går an – Etter 7 år. Dette må jeg slippe å få spørsmål om. Han tok i hardt og hørtes sint og oppgitt ut.

– Vær så snill å ikke bruk krefter på å kjefte mer på meg om dette, da. Jeg har beklaget at jeg ikke fant fram med en gang. Beklager igjen. 

– Ja, men dette må du faen mæ kunne, sa han, og slutt å irriter deg over den fjernkontrollen.

– Det har jeg ikke vært. Jeg bare ba deg om å ikke irritere deg over meg.

– Da må du klare slike ting!

– Ja, jeg skal kunne dette, svarte hun, men jeg tar ikke imot noen kjeft. 

– Så konsentrer deg da!, skrek han.

Han var sint på henne både fordi hun ikke skrudde opp lyden på tv-en fort nok og fylt av en dyp fortvilelse over at hun tilsynelatende ikke mestret denne filletingen. 

– Vet du hva, dette finner jeg meg ikke i å høre mere på. Nå går jeg opp og legger meg. God natt.

– God natt.

Stille. 

Det var mange ting hun måtte kunne når han var borte. Det visste hun. Men dette var ikke tiden for kjeft.

Et av barna kom inn og sa at hun ikke skulle kjefte på han, han som ligger nede.

– Nei, jeg gjør ikke det, sa hun, – men han har fått et svar fra meg. Men nå tåler jeg snart ikke mer. Og kanskje han trenger en valium eller noe sånt.

– Ja. 

Etter en halv times tid gikk hun inn på stua igjen og skværet  opp med han og klemte han.

– Vi skal være venner, sa hun.

– Ja, det er vi, svarte han. 

Hun gikk opp og sov i senga si den natten, men var nede og luftet ut og så til han to ganger, skiftet vann i vannglasset. Han sov tungt. 

Morgenen etter måtte ut å kjøpe bleier, for han kom seg ikke over kjøkkengolvet med rullatoren til sittedoen lengre. Og hun måtte få tak i mere smertestillende, og bekken. Hun kjørte rundt i byen for å få tak i det han skulle ha lørdag formiddag i slutten av oktober. 

Dagen etter måtte hun på hytta for å stenge av vannet. Kjørte 24 mil. Ungene var hjemme, og de måte hjelpe til det de kunne. Franciskushjelpen hadde vært der et par timer. Han hadde drukket kaffe med besøket og kost seg den søndagen.

På kvelden ble han verre, og han måtte ha mere smertestillende. Hun spurte om hun ikke skulle ringe sykehuset og be om å få hente mere der. Han var enig, legene sa ja, og hun kjørte ned og han fikk det han trengte. Men han ble verre og verre utover kvelden, og hun måte ringe igjen for å be om at han kunne ta større doser. Det fikk han lov til. 

Til slutt, så var han så dårlig og varm og hadde så vondt at hun spurte om  hun ikke skulle ringe legevakta. Hun ble helt opprådd. Strakk ikke til alene. Det var greit, sa han. Legevakta kom, og de målte det som skulle måles og sa at han var stabil og at han bare kunne ligge der, men hvis han ville, så kunne de ta han med seg, eller de kunne sende en lege, som sannsynligvis kunne komme om en liten stund. Han valgte å be de sende legen.

Det tok tre timer før legen kom. Ventetiden under et pledd på sofaen i stua og ved senga hans var lang. Men nå var hun vant til det, og vant til å gjøre det beste utav det. Den siste uka hadde hun ikke gjort stort annet enn å hente ting og ordne ting og stjele seg til å prøve å hvile litt på sofaen innimellom. 

Legen snakket med han og sjekket han litt her og der, og sa at dette er organsvikt slik som forrige gang, og at han burde komme seg inn på sykehuset igjen. Han kunne ringe sykehuset  for ham hvis de ville, eller så kunne han ringe sykehuset selv. De ba han om å ringe sykehuset for dem. Det endte med  at legen måtte krangle med sykehuset i over et kvarters tid før de endelig ga seg og han fikk lov til å sende ham ned. Det var vanskelig fordi han sto oppsatt på å dø hjemme, og de hadde egentlig ikke satt av noen plass for han.  Men den legen fikk viljen sin. Han ble sendt på sykehuset igjen. De var takknemlige for det. Mandag den 30. oktober var blodplateverdien målt til 5. 

Dette var i firetiden mandag morgen, – stille og rolig, men det ble mye venting før han endelig fikk et rom. Det var et stort og fint enerom, med plass til alle i familien, slik at hun og ungene kunne komme og være der med han hele tiden, og sove på rommet.

De var der fram til natt til lørdag, ved midnatt. Heldigvis hadde de fått et rom i 4.etg. med et stort vindu og fin utsikt mot vest. 

Tirsdag kveld fikk hun den tristeste beskjeden. To leger ba om et møte med henne mens han sov. Det var bra å være på et eget, lukket rom med dem og få slippe løs spenningene, få en papirserviett og litt trøst, og finne ro og styrke igjen til å kunne være der for han. Denne beskjeden bar hun på alene. 

Onsdag morgen skulle han få beskjed. Sykepleierne var blide og hyggelige på morgenkvisten, som alltid. De ga beskjed om legevisitt. Før legevisitten så de på hverandre. Hun hadde ikke sagt noe. Så sa hun rolig:”Er du forberedt på det verste nå?”  – “Ja, svarte han”. Det var ikke mange dagene siden han hadde sagt til henne når de klemte hverandre i sykesenga på spisestue, at nå hadde han ikke noe liv å leve lengre. Hun hadde svart at hun uansett var glad for at han var der for henne og at de kunne prate sammen. Det skjønte han. 

Legevisitten kom, og den kvinnelige legen  ga beskjed om at de nå skulle koble fra alt, men at han skulle få mer smertestillende. Det var ikke  mange dagene igjen å leve for han, sa hun. “Og du blir her hos oss nå heretter. Du skal ikke flyttes mer.” Han var stille. De andre var stille. En stille gråt. “Skjønte du hva jeg sa?”, spurte legen. “Ja”, svarte han. Så gikk de igjen. Ikke mer å si. Stille. Sorg. Trøst. 

Litt senere den dagen kom presten tilbake på besøk. Det var avtalt tidlig dagen før. Det ble også en rolig stund – og de hadde en fin prat om det gode livet hans.

Torsdag fikk han bare fuktige svamper og mer og mer smertestillende. Og de bare var der for han. 

Fredagen dro de fra gardinene så han kunne få se det første snøfallet. De spilte rolig musikk, bla. “Stairways to heaven”, som var hans favorittlåt, og datteren sang vakkert “Fordi eg elskar deg”.

De stelte med han så godt de kunne. Passet på at han ikke hadde det vondt. Holdt i hånda. Strøk over håret. Han pustet saktere og saktere. Sov. De satt ved siden av og lå i senga ved siden av. Det nærmet seg midnatt.

Så strekte han opp armene og de ga hverandre  klemmer og hans kjære visket ham i øret og sa at hun var der med han, hele veien.

Helt til han, stille og rolig, dro sitt aller siste åndedrag.