Når mannen din er død, kan du ikke spørre han om noe mer. 

Og før han dør, er det noe du kan spørre han om og noe du ikke kan spørre han om. For man skal ikke ødelegge den lille livsgnisten som er igjen ved å trekke fram spørsmål om praktiske ting knyttet til hans død som man kan finne ut selv.

 Det er derfor en fordel å ta de grundigste samtalene i god tid før han blir ordentlig syk.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Min mann fikk dødsbudskapet 18.2.2013 og han døde 5.11.2016. Vi tok den vanskelige samtalen i påsken 2013 om hvor han ville bli begravet og om hvem som skulle bære kiste og hvordan dette skulle foregå. Ris kirke var valget. Jeg brukte litt tid til å gå i gudstjenester året før for å finne ut hvilken prest jeg ville ha.

Da det nærmet seg slutten, trengte jeg bare å spørre om det var noe han ville endre på. Da ville han bare at jeg skulle bestemme resten. Jeg hadde ordnet så han hadde fått hjemmebesøk av presten som skulle holde talen en mnd før han døde og han hadde fått fortalt livshistorien sin helt uforstyrret med henne. Det var han først litt skeptisk til, men han var glad for det etterpå. Han likte henne, og han visste at hun støttet meg. Hun måtte gjerne komme tilbake.

Presten kom tilbake på sykehuset to dager før han døde. Jeg fikk en god samtale med henne i kantina før hun ble med inn på sykerommet og fikk sitte ved han. 

De hilste vennlig og de hadde en rolig samtale hvor de snakket om det gode livet hans, og hun la hånden på pannen hans. Sto der stille og rolig et øyeblikk.  – “Gud velsigne deg”. Så stillhet igjen. Ro. Solen skinte inn gjennom vinduet. Han ble sett av en god prest. 

Det å spørre i tide og så få til det som han ønsket, ga meg en egen ro og god samvittighet etterpå.