I dødsannonsen skrev jeg:

Klok og varm

med mye sjarm

Sterk integritet

og kjærlighet

 

Og her er minneordet, skrevet og fortalt av Hanne Elstrøm, Ris kirke 18.11.2016

EINO RUNDBERGET

Vi skal minnes Eino sammen.

Dette blir fortellingen om ham slik den har blitt meg fortalt av så mange av dere som var glad i ham og savner ham.

Ordene om ham, og minnene dere har delt, vitner om sorgen over at han er borte og takknemligheten over alt han fikk bety i deres liv.

Eino vokste opp i Mosogn, ei lita grend langs vestsiden av Glomma i Solør, med butikk, skole, bensinstasjon og mange småbruk. Og Strandsjøen … Der gikk de på skøyter om vinteren og møtte ungene fra den andre sida som de kunne bryne seg på. Det var aldri noe problem for Eino. Han var yngstemann, med storebrødrene Sigbjørn og Virgil og strekke seg etter. Han prøvde å henge med storebrødrene over alt. Og hvis han hang for langt etter så fikk han et spark bak! Lille, tette, blide og sjarmerende Eino vokste opp til å bli en gutt som var lett å like og bli glad i – og som ble sterk og hardfør. Du blir lett det når storebrødrene sender deg ned 40 meters bakken på altfor korte langrennsski! Det gikk bra med Eino! Ikke så bra med skia!

Eino satt sjeldent stille. Han var i bevegelse alltid!  Det var en god barndom fylt av aktivitet – og Sally, Bjørn, Sigbjørn, Virgil og Eino dro rundt i både inn og utland i helgene på o- løp eller trente og var på skisamlinger. De fungerte som et team som hadde mye moro sammen. Og Eino stortrivdes med det bekymringsløse livet i Mosogn, sommer som vinter, og på besøk hos besteforeldre i Våler og Grue Finnskog.

Da Eino var 18 år, flyttet familien til Bashammeren på Flisa. Her bygde Bjørn hus til seg og familien, Sally tegnet huset og tok opp lån på lærerinnelønna si og guttene hjalp til med bæring og bygging.

Det tok ikke lang tid før Eino møtte Liv på dugnad på idrettsplassen. Senere gikk de sammen på kino, dro på dans på Kynndalen, ragget i Kaffegata og dro på ferie sammen med kameraten Morten og Livs tvillingsøster Unni.

Eino kunne blitt så mye. Han hadde mange talenter og mange interesser og var usedvanlig resurssterk.  I ungdomsårene var Eino en lovende skiløper fra Indre Mosogn og Kjellmyra IL, han fikk pokal i NM-77, og mange så nok for seg en lysende ski- eller orienteringskarriere på den gutten. I -78 tjenestegjorde han i Hærens Jegerkommando. En hopp-ulykke under militærtjeneste som fallskjermjeger satte en endelig stopper for en mulig skikarriere. Eino var stolt av sin tid som fallskjermjeger og fortalte gjerne historier fra den tiden men viktigst av alt var det å få en skikkelig yrkeskarriere å bygge livet sitt på.

Da Liv bestemte seg for å studere i Trondheim, valgte Eino å bli med.  Han begynte på maskinlinjen og de to flyttet sammen.

Da var etter to år i Trondheim Eino opplevede å miste sin far, bare 47 år gammel. Eino var da 23 år. Det blei en tøff tid. Da ble han fort voksen.

Etter 4.5 år i Trondheim var de begge blitt sivilingeniører og startet i Statsbygg.  Ett år etter, i 1985 startet Eino i AS Norsk viftefabrikk.

Der var han prosjektingeniør ved Industridivisjonen. Han har vært stasjonert i Bahrain for aluminiumsprosjekter i tre perioder – først som «prosjektmedarbeider» og senere som prosjektleder. Liv og barna fulgte med i to av periodene.  Innimellom oppholdene i Bahrain ble han utnevnt til avdelingssjef for avdeling IAS, Industry After Sales.

Eino ble i 2000 utnevnt til displinleder for prosessavdeling i FDA (Flakt Divisjon for the Aluminium Industry). I 2007 ble han Sales Manager for Nord-Europa, Midt-Østen og Kina og i 2009 ble Eino Tendering Manager og det er den stillingen han har hatt frem til 2015; trofast på samme arbeidsplass i 30 år!

Av sine nærmeste kolleger blir Eino beskrevet som en raus og glad venn fra Flisa. Jordnær og trygg i møte med mennesker og en særdeles dyktig kollega du kunne stole 100% på. Hans humoristiske sans og kjappe replikk gjorde mang en kontorhverdag lysere.

Parallelt med Einos yrkeskarriere gikk hans karriere som pappa. Eino var en veldig stolt pappa. For første, andre og tredje gang; lykken var like stor alle gangene. Han har vært en super far for Ola, Annika og Peder. Ofte med på klassetur i Nordmarka, alltid med på bandytrening- og turnering. Hjemme var det alltid god tone ved matbordet, her skulle det ikke diskuteres for høylytt; måltidene skulle være koselige. Eino støttet, heiet på og dyttet der det var nødvendig!  Han var deres kamerat og følgesvenn. Han reiste mye med jobben men når han var hjemme var han også på fotballbanen og hockeyisen med ungene. Han var ikke en pappa som brølte høyt på sidelinjen. Han var rolig og støttende i det de gjorde. Og stolt når de lyktes.

Pappa Eino var pappaen som snuste dere inn når han gav dere en klem, som var en utmerket grillmester, som kunne lekeslåss i stua og som kunne komme med de kjappe og treffsikre kommentarene. Da kunne dere tydelig se på han at han var fornøyd med egen slagferdighet!

Peder forteller om da han gikk Birken, det som skulle være Einos 12. merke. Han kjørte Peder og Liv opp.

Og kjørte så selv til Sjusjøen og ventet der. Det var tåke. Men på 300 meters avstand så han Peder komme. Visste det var ham. Kjente han på stilen. Så gikk han foran Peder og dro det siste stykke og holdt tempoet oppe.

Dere har vokst opp med en pappa som hadde jernvilje. Og som var perfeksjonist i alt fra mat til båt og bil. Han kunne reparere det meste. Han visste hvordan ting fungerte og hang sammen i en bilmotor og han likte å få det til å fungere.

Og han likte fart! Her var det surfingen som gav den gode følelsen. Den følelsen av å mestre naturkrefter, havet og vinden. Hver sommerferie prøvde familien å finne et enda bedre surfested å dra til, enten med bil eller fly.

Da familien hadde bodd i Holmenkollveien 39 i 11 år, kjøpte de seg hytte på Foten. Hytta var et skrøpelig   syn, men de fikk pusset den opp i løpet av en femårsperiode.  Her kunne Eino surfe og kjøre båt, og det ble mye besøk om sommeren, bla av Sally.

Eino var spontan. Der Liv var typen for å planlegge var Eino improvisatorisk strek og likte å ha prosjekter på gang.

Han sparte ikke på det negative eller la aldri fokus på uenighetene. Hvis det ble noen diskusjoner som gikk litt høylytt kunne han si til Liv: nå må du huske at jeg er fallskjermjeger!

Eino våknet om morgenen med en innstilling som sa; Ny dag! Nye muligheter!

Eino var sine venners venn. Og en lojal og god venn og diskusjonspartner. Han fremhevet aldri seg selv.

Eino så folk i øynene. Han var «jorda». Real. Flink til å se de gode egenskapene hos folk og forsterke dem.

Han var fra de store skoger og han var hel ved!

Da Eino skulle ta sitt 11. merke i Birken i 2013 sto han over. Men han nøt stemningen ved Skramstadsetra da han så på Fredagsbirken, som Liv skulle gå, i strålende solskinn.  Samtidig bølget det innover han at det kunne være siste gangen han var der.

14 dager tidligere hadde han vært hos fastlegen for første gang i sitt liv. Eino var bekymret for livet sitt. Det var satt i gang en kreftbehandling som skulle følge ham i 3,5 år. I juni i år orket ikke kroppen mer behandling.

Eino og dere nærmeste rundt ham har levd sterkt og mye denne siste tiden. Eino fikk en god vår og sommer med hytteturer og båtturer, og et rikt, sosialt liv. Det ble mange hyggelige måltider med familie og venner og han gledet seg over å bli kjent med kjærestene til Ola, Annika og Peder. Ikke minst gledet han seg over alle som kom og var med på å feire hans og Livs 30 års bryllupsdag, med et sosialt arrangement hver lørdag i juni. Det var sol og sommer.
I juli, august og september prioriterte han å være sammen med Liv og de aller nærmeste. Han likte å ha med sin mor Sally på hyttetur, og det ble det både i august og september.

Eino og Liv hadde bare såvidt fått kommet igang å bruke hytta i Sollia da han fikk kreftdiagnosen. Dette var på den tiden han skulle ta sitt 11 Birken-merke. Da var det godt å ha denne hytta og dra hit og ta de store, åpne samtalene her, foran peisen. Da var det godt for Liv å ha en hytte å samle minner på, og ei hytteboka å skrive dikt i. Da var det fint å ha et sted å samle familie og venner over flere dager. Ungdommer med masse lek og moro i snøen. Ikke minst å komme seg opp i lyset og gå på stødige fjellski, selv når kreftene svant.

Eino ble veldig ivrig på å få pusset opp hus og hytter etter at han ble syk. Han ville ha tingene i orden for Liv.

Han sørget for at det ble lagt samme røde takstein på dokkestua som på huset, ny membran, rekkverk og takrenner på verandaen over spisestua, og bare noen få timer før han sovnet inn ble  bergvarmeprosjekt hans fullført og varmen strømmet i radiatorene.

De siste timene lyttet han til den musikken som han likte, spesielt “Stairways to haven” og det snødde og blåste kraftig utenfor vinduet. En halv time før han døde strakte han ut armene og ga dere en god klem hver.

Eino fikk den jenta han ville ha, og han holdt på henne hele livet. Liv var hans store kjærlighet.  Fortellingen om Eino lever videre i dere. Jeg avslutter denne med et dikt Liv har skrevet som setter ord på alt det Eino satte pris på; kjærligheten til naturen og kraften i den og gleden av å høre til hos dere.

 

Livs dråper

Her er havet. Her er landet. Her er livet som jeg elsker.

Her er sjøen. Her er vannet. Her er stedet hvor jeg strandet.

Her er vinden og dens krefter. La meg ri på havets bølger,

-på de tusen hvite hester med den motstand som jeg mestrer.

Helt fra fjellet høyt der oppe, langt til havet vil den renne,

-vannets lille, våte dråpe, – gir oss livet, – gir oss håpet.

Og når solens stråler varmer, vekkes liv i våre hjerter.

Det er ingen ting jeg savner. Jeg er trygg i dine armer.